Visste du at ...

4 av 10 bor i en Høyre-styrt kommune?

Kapitalismen er ikke død

fredag 25. juni 2010

Konservative har aldri vært redd verken for staten eller for å regulere markedet, men vi skiller oss fra sosialistene og sosialdemokratene ved at vi ikke bare kan sette grenser for markedet, vi setter også grenser for statens makt. Mens konservative regulerer markedet for å sikre sunn konkurranse, ønsker sosialdemokrater reguleringer for å styre markedet.

Etter Spetalens utspill mot dagens økonomiske system har både sosialister og liberalister trykket ham til sitt bryst. Venstresiden jubler over kritikken av finanseliten, høyrefløyen over kritikken av redningspakkene. Jeg mener finanskrisen bør åpne for mer refleksjon og mindre skråsikkerhet.

Smake egen medisin

Spetalen vil ha bort redningspakkene som berger finansinstitusjoner som har tatt for stor risiko. Han vil at staten ikke skal blande seg inn, og la bankene gå konkurs. Det kan være fristende å la spekulantene smake sin egen medisin gjennom konkurs, men å la et helt bankvesen gå over ende ville vært både uansvarlig og svært ødeleggende for alle bedrifter og personer som er avhengige av lån fra de samme bankene. Finanskrisen ble muliggjort blant annet av nye, avanserte finansinstrumenter som den amerikanske staten hadde holdt seg unna og ikke innført nødvendig regulering av. I stedet for en liberalistisk laissez-faire-stat som tror at markedet ordner opp, er det behov for reguleringer som fremmer finansmarkedets egentlige funksjon i det kapitalistiske system; å allokere kapital til de prosjekter hvor kapitalen kan gjøre best nytte for seg.

Den nyliberale æra

Sosialisten Inga Marte Thorkildsen skriver i DN 22. Juni at finanskrisen har vist behov for restriksjoner på kapitalflyten, mer regulering og mer styring av kapitalen. Er det noe vi ikke trenger i en økonomi som viser tilbakegang for første gang på flere tiår, er det sosialistisk og proteksjonistisk politikk. I ”den nyliberale æra”, fra 1980 til 2007, med deregulering av økonomiene har verdens samlede brutto nasjonalprodukt økt med 145 %, flere hundre millioner har klatret ut av fattigdom og andelen ekstremt fattige har sunket fra 34 til 15 %. Med finanskrisen er velstanden satt tilbake noen prosenter, og det har vært smertefullt for innbyggerne i landene som er rammet. Men det skal god fantasi til for å tro at Thorkildsens alternativ ville gitt mer velstand og mindre fattigdom. Selv SV burde snart ha fått med seg at det ikke er nok med fagre løfter om å; ”fjerne fattigdommen med et pennestrøk”. Finanskrisen er imidlertid en leksjon i verdien av moderasjon og en bekreftelse på at det straffer seg for både stater, bedrifter og enkeltpersoner dersom man over tid bruker mer enn man skaper.

Små forskjeller

Thorkildsen peker på at små sosiale forskjeller er gunstig for et samfunn. Det er jeg enig i. Riktignok vil jeg heller «løfte gulvet» enn å holde folk igjen, men små sosiale forskjeller er en viktig verdi og en styrke ved den nordiske modellen som jeg er tilhenger av. Det er viktig å huske på at den nordiske modellen ikke bare består av generøse velferdsordninger. En viktig forutsetning er et fleksibelt arbeids- og næringsliv, og at man legger til rette for jobbskapere, gründere og innovasjon i bedriftene..

Politikken må følge økonomien

I en tid hvor økonomien er global må vi innse at også politikken må være global. Det er kanskje den viktigste lærdommen av finanskrisen. Kapitalismen forutsetter et velfungerende politisk system. Markedet må reguleres for å sikre en sunn konkurranse. Det er derfor et stort paradoks at Thorkildsen og SV, som er blant dem som roper høyest på mer politikk, også er blant dem som sterkest motarbeider at politikken skal følge økonomien i vår egen region – i Europa.

Bokmerk denne

Få denne på e-post