| Visste du at ... | ||
|---|---|---|
|
||
| Når Giske blir høy på seg selv | | Utskrift | | E-post |
| søndag 27. juni 2010 | |
|
Trond Giske har fått mye velfortjent ros for sitt engasjement som næringsminister. Men han mister åpenbart dømmekraften når medgangen blir for stor. Det oser av arroganse når Giske i Dagens Næringsliv ber ja-folket gi opp sitt ønske om å gi Norge stemmerett i Europa. Verre blir det når han hevder at Norge har et perfekt forhold til EU. Det er mye positivt å si om EØS-avtalen, men en avtale som innebærer at EU bestemmer og vi tilpasser oss fortjener ikke betegnelsen ”en perfekt relasjon”. Den minner mer om en husmannskontrakt.
EU står ikke høyt i kurs om dagen – verken i EU-landene eller i Norge. I utgangspunktet er det derfor ganske risikofritt for Giske å slå seg på brystet og rope ut at ”se jeg hadde rett”. Men forsøket på å frata morgendagens politikere muligheten til å reise EU-saken på nytt fremstår ikke som spesielt elegant.
Politikken må følge økonomien
Jeg mener at en av de viktigste lærdommene vi bør trekke av finanskrisen, er at politikken må følge økonomien. Økonomien er globalisert, da må politikken følge etter. Man kan gjerne drømme om globale reformer, men slike visjoner har liten troverdighet dersom man kontant avviser det mest forpliktende og demokratisk forankrede samarbeidet som finnes i vår egen verdensdel.
EU er langt fra perfekt. Men krisen mange land i Europa nå opplever skyldes ikke EU, men nasjonal politikk. Mange land i sør har tapt konkurransekraft og brukt for mye penger. De har et skrikende behov for strukturreformer og mer disiplin i finanspolitikken. EU fortjener honnør for at de nå tar tak i denne utfordringen, og kritikk for at de ikke reagerte før. Eurosamarbeidet krever mer samordning av politikken. Når landene selv unnlater å iverksette nødvendige tiltak, må EU følge tettere opp.
Velte problemene over på naboen
Ideen bak det europeiske fellesskapet var å skape fred på et kontinent som var herjet av verdenskriger. Det er lett å glemme i dag. Lettere er det kanskje å forestille seg hva som hadde skjedd i dagens Europa uten EU. Det skal ikke mye fantasi til å tenke seg at de kriserammede landene ville forsøkt å løse sine egne problemer ved å velte dem over på naboen. De nasjonale valutaene ville blitt devaluert og mange ville raskt grepet til proteksjonisme for å skjerme egne arbeidsplasser. En slik politikk ville ha dratt Europa enda lenger ned.
Tyskland
EU-motstanderne har selvsagt helt rett i at Norge klarer seg bra. Vi klarer oss veldig bra. Ja, vi slipper kanskje å bla opp for å hjelpe våre europeiske brødre og søstre. Vi skal være glad for at ikke Tyskland tenker slik. Tvert i mot ser vi gang på gang at tyskerne betaler – både for gjenforeningen mellom øst og vest og nå for krisen i sør. Mitt EU-standpunkt bunner imidlertid ikke i en kynisk vurdering av plusser og minuser for Norge, men en grunnleggende tro på at vi står sterkere sammen. Både miljøproblemene og internasjonal kriminalitet må løses gjennom samarbeid. Et stort marked gir også større muligheter til å skape vekst og velstand. Dessuten øker det vår frihet og muligheter når grensene bygges ned og vi alle kan studere og arbeide hvor vi måtte ønske.
Så til Giskes vurdering av EØS-avtalen. Til DN sa han:
”Norge har den perfekte relasjonen til EU. Vi er med på mange av EUs samarbeidsområder, men noen viktige er vi utenfor. Stort sett er vi innenfor der vi bør være innenfor, og utenfor der vi bør være utenfor. Vi har funnet vår varige samarbeidsform med EU”.
Det er interessant at han velger en slik karakteristikk etter et år hvor vi gjentatte ganger har fått demonstrert at EØS-avtalen på stadig flere områder svekkes eller knirker i sammenføyningene. Det ble blant annet dokumentert gjennom EU-ambassadør Sletnes notat som ble lekket til Aftenposten i september i fjor. Eksempler er raskere saksbehandling, flere organer og styrer hvor EØS-land ikke får adgang og stadig mer makt til Europaparlamentet hvor vi ikke har noen formell adgang.
Giske har rett i at det er nødvendig å diskutere hvordan man best mulig kan bruke og øke vår innflytelse innen EØS-avtalens rammer, men det er et drøyt stykke derfra til å avlyse debatten om hvordan vi i fremtiden skal finne vår plass innenfor det demokratiske samarbeidet i Europa
|
| Neste > |
|---|