Når politiske fanger settes fri, er det en seier for menneskeheten. Menneskerettighetene er universelle. Derfor er brudd på disse, også et overgrep mot menneskeheten. Den cubanske journalisten og poeten Normando Hernandez Gonzalez og en rekke andre politiske fanger er satt fri og sendt til Spania. Men som Normando sa i sitt første intervju:

“I’m relieved to be free but I’m sad, hugely sad, I’ve been exiled from my country. My brothers are still there rotting in its jails, mothers wake up every day and don’t have milk to give their babies, fathers go to work every day and their minimum salary isn’t enough to get their families to the end of the month.”

Normando er en av 75 journalister og artister som ble arrestert i 2003, under det som er blitt kalt ”the Black Spring”. I et intervju med nyhetsbyrået (Bloomberg) 20. juli fortalte Normando at han ikke hadde hatt noe festmåltid etter at han ble fri og ankom Spania. Mishandlingen i fengsel har gjort at; ”even baby food leaves him with painful cramping.

“My digestive system,” he said, is “shot to pieces.”

Sultestreik
Det er svært gledelig at det cubanske regimet nå løslater flere av landets mange politiske fanger. Dette er en seier for den politiske opposisjonen på Cuba og andre som gjennom år har tatt opp de mange grove bruddene på menneskerettighetene. Det er liten tvil om at Orlando Zapata Tamayos død bidro til økt oppmerksomhet om de brutale forholdene for politiske fanger på Cuba, og derigjennom et sterkt press på regimet. Det understreket også Normando i intervjuet med Bloomberg:

“The real catalyst of our release was the death of Orlando Zapata Tamayo, who died on February 23 after a hunger strike that lasted 83 days,” he continued. “His death echoed around the world, it was terrible press for the regime.”

Det er dessverre få tegn på at Cuba vil følge opp frigivelsen av politiske fanger med politiske reformer og en reell etterlevelse av menneskerettighetene. Cuba har ved flere anledninger de siste tiår løslatt politiske fanger og sendt dem ut av landet, uten at andre opposisjonelle eller befolkningen mer generelt har opplevd endring til det positive.

“Our departure for Spain must not be considered a good- will gesture but a desperate action on the regime’s part in its urgent quest for credits of every type.”

Velkommen til Norge
Frigivelsen av de politiske fangene er allikevel viktig. Mange var så syke at de neppe ville ha overlevd i fengsel. Nå får de og deres familie en mulighet til å oppleve frihet og kan fortelle verden om hvordan regimet bryter menneskerettighetene. Det kan kanskje bidra til økt internasjonal oppmerksomhet og til reformer på Cuba.

Det er viktig at det internasjonale samfunnet nå opprettholder presset på Cuba med krav om at alle gjenværende politiske fanger betingelsesløst og raskt slippes fri, og at Cuba gjennomfører reelle demokratiske reformer. Jeg forutsetter at Norge, som har ”normalisert” sine relasjoner med Cuba stiller klare krav til regimet i så måte.

Jeg er glad for at Utenriksministeren har åpnet for at også Norge kan ta imot frigitte politiske fanger, og at han har vært i kontakt med sin spanske kollega angående saken. Jeg har imidlertid skrevet et brev til Utenriksministeren hvor jeg oppfordrer ham til å ta direkte kontakt med cubanske myndigheter med dette tilbudet. En slik handling fra norsk side vil kunne øke presset på regimet for å løslate flere politiske fanger raskere.

Støttegruppen for Normando
I januar organiserte vi en støttegruppe på stortinget for Normando og andre politiske fanger. Denne har nå 34 medlemmer. Alle partiene på stortinget er representert. Selv om Normando er fri, vil gruppen fortsette sitt arbeid. Det er fortsatt mange politiske fanger i Castro sine fengsler, og mange familier som lider bare fordi ett av familiemedlemmene har benyttet seg av den frihet vi tar for gitt.

The bitterest part of his experience, Gonzalez said, his voice trembling with emotion, was the separation from Yarai and Daniela, who was a year old when he was arrested.

“They came to arrest me three days before her first birthday,” he recalled. “I’ve spent her entire life behind bars, only seeing her every three months for two hours when my wife was allowed to visit me. I cannot put into words how much my mother, wife and daughter have suffered since I was kidnapped by the Cuban state. The only thing that has made me smile is my daughter.”

Les resten av intervjuet

Bokmerk denne

Få denne på e-post

Kommentarer (0)

Skriv kommentar

Navn

E-post

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Jeg har lest og aksepterer Betingelser for bruk.

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar