Det er all mulig grunn til å gratulere Stoltenberg og Støre med enigheten mellom Russland og Norge om delelinjen i Barentshavet. Forhandlingene startet i 1970, og har pågått av og på i 40 år. Det tyder på kompromissvilje og løsningsorientering på begge sider når man nå har kommet til enighet, og det er svært positivt at man nå har brakt denne prosessen i mål.

Personer er viktig i politikken. Partiprogrammet gir ikke svar på alle spørsmål som kommer opp i løpet av en stortingsperiode. Den enkelte kandidats verdier og interesser har stor betydning. Derfor må velgerne få innflytelse over hvilke personer som skal representere dem på Stortinget. I dag er det partiene selv som setter opp en prioritert liste. Velgernes mulighet til å endre på listen er i praksis lik null. Sammen med andre Høyre-representanter har jeg lagt frem forslag om at velgerne skal kunne gi en ekstra stemme til en av kandidatene. Mitt tips er at Arbeiderpartiet vil forsøke å tie forslaget i hjel, for deretter sørge for at det stemmes ned. De er redde for at Partiet skal miste makt.

Mandag åpnet samferdselsminister Kleppa for nye løsninger for å bygge mer vei raskere. Tirsdag fikk hun svar fra Finansminister Johnsen: Nei og atter nei. Rødgrønne gjør det på gamlemåten. Det er de årlige budsjettvedtakene som skal avgjøre fremdriften i nye vei- og baneprosjekter. Kleppa ville slippe private til gjennom såkalt offentlig-privat samarbeid. En modell som er velprøvd verden over. Erfaringene fra Norge er også gode. På Sørlandet ble veien bygget dobbelt så raskt som på gamlemåten. Nytenkningen varte i 24 timer. Velgerne bør ikke glemme like raskt.

Nå må Jens Stoltenberg klargjøre hvilke løfter som skal brytes. I fjorårets valgkamp ble vi overøst med løfter. Nå skal det strammes inn. Sigbjørn Johnsen er satt på jobben å rydde opp etter Kristin Halvorsen. Finanskrisen ga rekordhopp i oljepengebruk. Men det er ikke bare finanskrisen som forklarer regjeringens utfordring. I hele forrige stortingsperiode levde regjeringen etter mottoet: Ingen problemer er for små eller for store til at de ikke kan løses med mer penger.

Når Erik Solheim reiser til Cuba 8. og 9. april, må han følges med argusøyne. Velger han å stille krav om umiddelbar løslatelse av politiske fanger, kan han redde liv. Velger han å ha kontakt med opposisjonen, kan han bidra til å styrke de demokratiske kreftene. Faren er imidlertid at han fortsetter den rødgrønne logringen for det brutale og totalitære regimet på Cuba. I så fall vil han bidra til en ytterligere legitimering av regimet.