I Norge står hyttedrømmen sterkt. Mange sparer gjennom et langt liv for å kunne realisere hyttedrømmen, andre er så heldige at de arver et familiested. Å ha en hytte har vært oppnåelig for mange i Norge. Ja, selv på de mest populære stedene langs kysten og i fjellet er det mange med vanlig inntekt eller pensjon som har hytte, og som sammen med familie og venner kan nyte naturen og samværet. Jeg mener dette har en betydelig egenverdi. Denne verdien er nå truet – ikke bare av høye priser, men også av politiske vedtak.

Trond Giske har fått mye velfortjent ros for sitt engasjement som næringsminister. Men han mister åpenbart dømmekraften når medgangen blir for stor. Det oser av arroganse når Giske i Dagens Næringsliv ber ja-folket gi opp sitt ønske om å gi Norge stemmerett i Europa. Verre blir det når han hevder at Norge har et perfekt forhold til EU. Det er mye positivt å si om EØS-avtalen, men en avtale som innebærer at EU bestemmer og vi tilpasser oss fortjener ikke betegnelsen ”en perfekt relasjon”. Den minner mer om en husmannskontrakt.

Konservative har aldri vært redd verken for staten eller for å regulere markedet, men vi skiller oss fra sosialistene og sosialdemokratene ved at vi ikke bare kan sette grenser for markedet, vi setter også grenser for statens makt. Mens konservative regulerer markedet for å sikre sunn konkurranse, ønsker sosialdemokrater reguleringer for å styre markedet.

Jeg tror ikke på velferdskutt i Norge, men jeg er overbevist om at vi må trygge fundamentet for velferden. En bærekraftig velferd må bygge på den enkle konservative erkjennelsen om at verdiene må skapes før de kan brukes. I årene som kommer, må veksten i de offentlige utgiftene bremses. Da blir utfordringen å få mer ut av de velferdskronene vi allerede har.

I 35 år har jeg hatt høysnue, og behov for allergimedisin fra april til september. Jeg har prøvd det meste, og fant til slutt noe som fungerer bra for meg. Det var en lettelse. Men så fant helsemyndighetene ut at min medisin skal på såkalt individuell refusjon. Da startet en byråkartisk runddans. Først troppet jeg opp hos bedriftslegen som ga meg en henvisning til en spesialist. Det stoppet ikke der.