Jan Tore Sanner

Nominasjon av Ludmila Alexejeva og Ales Bialiatski til Nobels fredspris for 2012

Aleksejeva fra Russland og Bialiatski fra Hviterussland representerer i fellesskap den langvarige og fortsatt pågående kampen for frihet og sentrale politiske og sivile rettigheter i landene i det tidligere Sovjetunionen. Felles for dem er viljen til å utfordre autoritære statsapparater og illegal og illegitim myndighetsutøvelse. De er begge viktige symboler på at kampen mot undertrykkelse og for frihet i Øst-Europa ikke var over med Sovjetunionens fall, men fortsetter gjennom flere generasjoner av aktivister til i dag. Sammen med stortingsrepresentant Håkon Haugli har jeg derfor nominert dem til Nobels fredspris 2012.

Ludmila Aleksejva har spilt en sentral rolle i menneskerettighets- og demokratiarbeid i et halvt århundre, først i Sovjetunionen, deretter i Russland. På grunn av sine meninger og sin aktivisme, ved å forsvare dissidenter og som en av grunnleggerne av Helsingforskomiteen i Moskva i 1976, ble hun først fratatt sin jobb og måtte deretter gå i eksil, hvor hun fortsatte sitt arbeid som historiker og journalist. I det nye Russland har hun i over 20 år vært en sentral stemme, en samlende figur og et viktig symbol for en ny generasjon opposisjonelle og aktivister. Gjennom en konsekvent tro på fredelig opposisjon, grasrotarbeid og sivilsamfunnets viktighet for å skape endring er Aleksejva en viktig leder og representant for et samlet menneskerettighetsmiljø i Russland.

Hviterussiske Ales Bialiatski leder menneskerettighetssenteret Viasna og er nå en politisk fange. Bialiatski opprettet Viasna i 1996, og under hans ledelse har senteret forsvart og hjulpet tusenvis av ofre for Lukasjenko-regimets undertrykkelse. Viasna samler informasjon og rapporterer om menneskerettighetsbrudd, overvåker valg, og organiserer opplæring og utdanning i menneskerettighets- og demokratiarbeid. Senteret har i mange år vært forsøkt nedlagt av hviterussiske myndigheter, med alle midler. I november 2011 ble Bialiatski dømt til fire og et halvt års fengsel i en åpenbart politisk motivert rettssak. I valget mellom eksil og fengsel valgte han å forbli i Hviterussland og sone dommen.

I kjølvannet av finanskrisen har vi sett at grunnleggende menneskerettigheter, rettsstaten og demokratiet er under press i deler av Europa. I urolige tider er det særlig viktig å slå ring om disse verdiene og synliggjøre sammenhengene mellom fred og grunnleggende sivile og politiske rettigheter.
Vaclav Havel sa en gang:

”Uten indre fred, altså fred mellom borgerne og mellom borgerne og statsmakten, kan det aldri bli ytre fred – fred mellom stater”.

Gjennom sitt viktige arbeid, med store personlige oppofrelser, og gjennom sin symbolkraft som representanter for sine medborgeres krav om grunnleggende sivile og politiske rettigheter eksemplifiserer Ludmila Alexejeva og Ales Bialiatski kjernen i dette budskapet.

Jeg er av den overbevisning at vi som har vært så heldige å bli født i trygge og demokratiske stater, har en forpliktelse til å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter – også i andre deler av verden, der mennesker risikerer liv og helse for å oppnå det som vi så altfor lett tar for gitt. Den forpliktelsen handler ikke bare om dem, men også om alle deres medborgere. I det lange løp er friheten til å ytre og organisere seg, og sikkerheten om at rettsstaten er rettferdig og åpen, den beste garantien for at stater og deres borgere kan vokse. Bare om stater tar vare på disse verdiene, vil vi kunne oppnå den forbrødring mellom nasjoner som Alfred Nobel drømte om da han etablerte denne prisen.