Jan Tore Sanner

NÃ¥r AUF sender Stoltenberg i skammekroken

De som ønsker en sterk fellesskapsskole må være de første til å påpeke feilene, sa Jens Stoltenberg tidligere i sommer. Hvorfor er likevel Arbeiderpartiet alltid det siste partiet til å innrømme hvilke utfordringer norsk skole står overfor? Kanskje fordi Arbeiderpartiet, med unntak av at det er mot friskoler, mangler en egen skolepolitikk? Tenk om Ap hadde vært like mye for den offentlige skolen, som de er imot friskoler.

Høyre har i mange år vært bekymret for kunnskapsnivået i norsk skole. Kritikken mot oss, spesielt fra venstresiden, har vært hard. Norsk skole står jo for så mange andre kvaliteter enn ”Høyres puggeskole”, ble det sagt. Man lullet seg inn i forestillingen om at det landet som bruker mest penger på skolen også må få den beste skolen. Men ingen visste helt sikkert hva som var virkeligheten, hverken vi som var kritiske eller de som var naivt optimistiske.

Til massiv motstand satte Høyre i gang et arbeid for å kartlegge kvaliteten i norsk skole. Et virkemiddel var å måle norsk skole mot resultatene i andre land. Resultatene var skuffende. Norsk skole var rett og slett ganske middelmådig. Og enda viktigere: Norsk skole var i mindre grad enn skolen i andre europeiske land i stand til å sikre barn fra ulike kår de samme mulighetene til å lykkes.

Hva var det sosialdemokratiske svaret til slike fakta? I første omgang var det å kritisere og betvile selve undersøkelsene. Dernest var det å legge vekt på diffuse kvaliteter som at norske elever hadde en bedre demokratiforståelse enn barn i andre land.

Problemet er uansett at heller ikke norske barn kan trives og utvikle seg dersom grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning svikter. Og dersom skolen svikter, blir det opp til foreldrenes ambisjoner på vegne av sine barn hvilken kunnskap og hvilke ferdigheter de klarer å erverve seg. Misforstått snillisme skaper ikke en god skole for noen, bare økte forskjeller.

Høyre sa det høyt, Arbeiderpartiet fornektet det så lenge som mulig. Arbeiderpartiet liker å snakke mot privatisering. Ansvaret for å dekke opp der skolen mislykkes er partiet imidlertid overhodet ikke redd for å privatisere.

Forskjellen i skolepolitisk syn illustreres godt gjennom et par sitater. En rødgrønn politiker uttalte at med Høyres skolepolitikk kan ”vi kan få en skole hvor det er viktig å kunne gangetabellen”. Huffda!

En annen sa at kunnskap ikke lenger var så viktig, for fakta kommer når man trykker på en knapp. Joda, internett åpner mange muligheter, men flommen av informasjon har liten verdi for den gutten og den jenta som ikke har fått med seg gode ferdigheter i lesing og skriving. Evnen til å lese, skrive og regne er helt grunnleggende for å klare seg i samfunnet, og grunnleggende kunnskaper er nødvendig dersom man skal kunne bedømme hvilken informasjon som er nyttig, relevant, troverdig og pålitelig.

Etter mange år, og etter at de knallharde fakta hadde kommet så ettertrykkelig på bordet, kom det første snev av rødgrønn innrømmelse. Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt uttalte vinteren 2007 at "det er på høy tid å innse at dagens skole reproduserer sosiale forskjeller. Vi har et enormt behov for å rope varsku. Vi har fram til nå trodd at alle er med i skolen, men alle er ikke med."

Vel, det er mulig alle i Arbeiderpartiet hadde trodd det. Kanskje burde Arbeiderpartiet legge bort sin ivrigste retorikk om at ”alle skal med” og heller begynne å se på de faktiske resultatene av sin egen politikk? Etter to år med rødgrønn regjering uttalte SVs Rolv Reikvam i fjor høst at ”den utdanningspolitiske debatten har vært død i Norge i nesten to år nå. Det har overhodet ikke blitt tatt noen nye grep." Dessverre en treffende innrømmelse.

AUF-leder Martin Henriksen satte statsministeren i skammekroken fordi Arbeiderpartiet var havnet i skyggen av Høyre i skolepolitikken. Det er mulig Stoltenberg fortjener å sitte i skammekroken på AUFs sommerleir, men det hjelper norske skoleelever lite. Det er Arbeiderpartiets fornektelser og motvilje mot kunnskap om skolen som i stor grad forklarer at vi også har for lite kunnskap i norsk skole.

Fortsatt snakker Arbeiderpartiet mest om de 2-4 prosent av norske barn som går i en ikke-offentlig skole. Tenk om de heller kunne bruke 96-98 prosent av tiden til å snakke om hvordan vi kan gjøre den offentlige skolen bedre!

Den største trusselen mot norsk skole er ikke et minimalt innslag av private alternativer, men at ledende rødgrønne politikere ikke tar den offentlige skolens utfordringer på alvor.